Huset kaller meg Herre
Skygger, mitt hoff så matt
Nostalgi opp trappen bratt
mens trinnene blir færre
Søker, føler, finner
min storhetstids grå minner
Dolken i beltet er slipt spisst Vingene for mitt øre
Alt jeg nå kan høre
fra andre siden av dødsgnist:
Dine sorger flyter, få smake, få bli
drev mig til mine grenser & langt forbi De siste blader daler
Det er ulendt terreng i li
Ånders årstid taler
Ved regnfjell, skoddens hi
Jeg ser kun månens ansikt...

Vinden feier for alle dører
mens jeg sprer mitt sinn
Over seinhøsts frosne enger
inviteres du herinn
Umistelige minner henger
igjen i luften, vegger, alt
Ukristlige vinder flenger
& pensler Bjørgvin jævlig kaldt Portretter & byster
fra skyggene skuler
De lytter med meg
en ensom en uler
En likesinnet stemmer i lever & tenker grav
Mot månen, mot månen
hever & senker hav
Vind i natten hvisker
mot rute
Himmels tårer pisker
på snute
Rundt trærnes mørke søyler
har stormen ingen tøyler
Det innebærer risker
der ute

Midnatt & ingen søvn besøker
dog drømmer synes sanne Oktober, jeg blåser støv av bøker
Det brenner bak min panne
Vindu mot brisen verger Det er kaldere enn på lenge
Røster ute, jeg sverger men riflen lar jag henge
Menn på stranden
fra havet, fra fjorden Folk rundt huset
dra dypt ner i jorden
Bleke, stille
ter sig ille
Paa vind flyver skjoren

Jeg føler henne når det er mørkt
for måneblink holder meg vaaken Etter regnværskveld er intet toert
& fra tunet blender taaken
Morgenroeden visste jeg skulle blø
Se mot døden, se deg selv dø
Dunkel parapsykedelia inni huset
Jeg hever blikket & jeg hever kruset
Tilstede, mitt bud
Kulde mot hud
I stedlåst fasong
er hun ikke hos Gud

Dypt i hjertet av Norge langt på veg fra menneskekveg
Tankene vandrer tilbake den gang frosten krevde meg
I vestavind & høstregn
da Nordbo inn i sølvborg steg
Vaakenetter gråstemt
bak midnattstimens grind
I ringeakt & symmetri
sydd til sjelen min
Sol som knarrens øge
ildebrann på mitt sinn
Formørket av grantrær
som fra likjord taus har steget Ved en gammel, rolig innsjø
et sted ei gjestet meget
Jeg ser kun månens ansikt
arrete, som mitt eget

Uro herjer umildt
denne krypten av et skall
Sider som har utspilt
sin rolle, står for fall
Søvnløs, hjemsøkt nordsjel
drysser varige astralmen
Inn i natten dyster
red en infernalsk en
Røde remmer, regn med meg
Ingenmannsland, jeg er der
Kaster anker tungt av nag
Før min ankomst fulgte jeg
instrukser skrevet med svarte fjær
Paa onsdag, Odins dag